Stillheten mellom svingene

Jeg skrudde av motoren ved Trollstigen og bare satt der. Ikke fordi jeg var sliten. Ikke fordi jeg trengte en pause. Men fordi stillheten var så massiv at den fortjente oppmerksomhet. Fossen brølte et sted under meg, men det var en naturlig lyd - den hørte hjemme der. Alt annet var borte. Ingen biler. Ingen stemmer. Bare vann og vind og den svake tikkellyden fra en motor som kjølte seg ned.

Vi snakker alltid om svingene. Om farten, om helninga, om det perfekte linjeskiftet. Men det vi egentlig jakter er pausene mellom dem. De sekundene der hjernen er helt tom. Der du ikke tenker på jobb, regninger, meldinger, nyheter. Bare asfalt, horisont, pust.

Jeg ble sittende i tjue minutter. Så starta jeg motoren igjen, og lyden føltes nesten forstyrrende. Men bare nesten. For den lyden er også en del av freden - løftet om neste stille sted, neste utsiktspunkt, neste øyeblikk der verden krymper til akkurat den størrelsen du trenger.