acum 21 z
I gaar meldte de opphold for foerste gang paa over en uke. Jeg trodde det ikke helt, men pakket vinterhanskene i sidevesken og var ute av byen litt over ni. E16 var nesten tom, og ved Evanger laa taaka saa lavt over vannet at jeg kjoerte i en hvit tunnel i ti minutter foer det aapnet seg.
Fra Voss tok jeg Rv13 nordover mot Vik. Nede i dalen var bjoerka fortsatt halvt groenn, men jo hoeyere jeg kom, jo mer gul ble den, og over tregrensen var hele fjellet rustroedt av lyng. Det laa rim i graset der sola ikke hadde naadd enda, og asfalten var moerk og blank i skyggen. Jeg tok de svingene rolig. GSen bryr seg ikke om slikt, men det gjoer jeg.
Oppe paa toppen stoppet jeg i en lomme og slo av motoren. Broeytestikkene var allerede satt ut langs veien, en lang rekke pinner som bare staar der og venter paa noe som ikke har kommet enda. Det er et rart syn i sol og vindstille. Jeg drakk kaffe fra termosen og ble staaende. En bobil med tyske skilt kom forbi paa vei ned, sikkert en av de siste i aar, og etter det var det helt stille.
Ned mot Vik blir veien bratt, og der nede er det plutselig groennere igjen, som om hoesten ikke har rukket ned til fjorden. Jeg spiste matpakka paa en benk ved kaia. Sognefjorden laa blank, og folk satt ute med kaffe i sola som om det var august. Det er noe eget med aa komme ned fra et kaldt fjell til et sted der ingen har merket noe.
Samme vei tilbake. Lyset hadde snudd og kom lavt inn fra vest, og fargene oppe paa fjellet var sterkere enn om morgenen. Paa toppen tok jeg paa vinterhanskene og angret ikke. Fra Voss og vestover gikk det tregt med alle som skulle hjem fra hytta, og den siste timen ble lang.
Hjemme i Bergen i halv seks-tiden, stiv i nakken og fornoeyd. Naa er det mandag, og jeg kjenner turen fortsatt i skuldrene. Det var kanskje siste gang over fjellet i aar. Det er vaeret som bestemmer, ikke jeg.