2 mnd geleden
Det er noe som skjer med hjernen din når sola nekter å gå ned. Du mister oversikten over tid. Klokka sier 23:40, men lyset ser ut som klokka sju om morgenen, og KTM-en kaster en lang skygge over asfalten som om det er ettermiddag. Jeg kjørte E10 fra Svolvær mot Å med sekken full av tørrmat og en tro på at teltet ville holde mot vinden. Det holdt. Så vidt.
Lofoten om sommeren er ikke Norge. Det er en annen planet. Fjellene stikker rett opp fra havet som tenner i en kjeve, og veien snor seg mellom dem som om noen har tegnet den med lukka øyne. Hver sving åpner et nytt postkort. Jeg stoppa ved Haukland-stranda og ble stående i ti minutter bare og stirra. Turkist vann, hvit sand, og absolutt ingen mennesker. Bare meg og 1290-en og lyden av bølger.
Satte opp teltet på en hylle over Reine. Kokte kaffe på primus mens midnattssola hang over horisonten som en oransje lampe noen hadde glemt å skru av. Tenkte at dette er grunnen til at jeg kjøpte en eventyrssykkel. Ikke for å kjøre fort. For å stoppe på riktig sted.