14 g fa
Loerdag var det meldt yr hele dagen, og det ble det ogsaa. Men det var den fine sorten, den som bare henger i lufta og ikke faller, og etter en uke inne kjente jeg at jeg maatte ut litt, selv om det ikke ble langt. Ute av byen ved tre-tiden.
E16 forbi Arna, av ved Herland og over Osteroeybrua. Midt paa brua blaaste det mer enn jeg hadde regnet med, og fjorden under var graa og blank som bly. Jeg holdt meg i hoeyre del av feltet og tok det med ro. GSen ligger fint i vind, det er meg det er noe galt med.
Paa oeya er alt smalere og roligere. Fra Haugo og utover mot Lonevaag gaar veien langs vannet med bjoerk og rogn paa begge sider, mer gul enn groenn naa, og vaate blader i hjulsporene. Folk sier rognebaerene aldri har vaert saa roede som i aar, og at det betyr en snoerik vinter. Jeg tror ikke paa det, men jeg la merke til det.
I Lonevaag var det stille. En mann sto og spylte en traktor utenfor et verksted og nikket da jeg kjoerte forbi. Jeg stoppet paa butikken, kjoepte kaffe og en skolebolle og spiste staaende under taket ved inngangen mens yret drev forbi. To unger paa sykkel sto lenge og saa paa GSen foer den ene spurte om den var rask. Jeg sa at den var raskere enn meg.
Videre forbi Hosanger og ut mot Fotlandsvaag. Der er veien kronglete og smal, og asfalten er lappet mange ganger. Det kom en og annen bil, og vi moettes paa moeteplassene uten at noen trengte aa rygge. Sauene er kommet ned fra fjellet og gikk i flokk rett i veikanten uten aa bry seg om meg.
Det begynte aa moerkne litt over halv sju, og med skyene var det moerkt foer sju. Det er det som er nytt naa. For tre uker siden kom jeg hjem fra slike turer i lys kveld, og naa paa loerdag satt jeg med lyset paa hele veien fra Herland og inn, med visiret paa gloett fordi det duggedet, og yret rett i ansiktet.
Hjemme litt over sju, vaat paa knaerne og ganske fornoeyd. Det var ingen tur aa fortelle om egentlig, men jeg skriver den ned likevel. Det er slike turer jeg kommer til aa savne i februar.